Spor i sand..

Orrestranda
- Stavanger 2008.

I take the mask of
and stand before you
naked
but still
covered in shame

(lift your head my child)
(lift your eyes my daughter)

the voice is kind and gentle

I lift my head
and meet your eyes

I thought that if you saw
my heart as it is
you would turn your face away

but you gave me
a new heart
golden and shiny
as beautiful
as I have never seen

How can it be
that you
the living God
lives in me?
You
who made the stars
with all its beauty
and who knows the mystery
of the deepest sea

how is it that you choose
me
as a dwelling place
for your Spirit?


"Be still
and know
that I
am God"

Psalm 46.10

Where can I go..

If I rise on the wings of the dawn,
if I settle on the far side of the sea,
even there
your hand will guide me,
your right hand
will hold me fast.


Psalm 139

Forandring fryder..eller?

Så har jeg gjort det. Jeg har flyttet. Flyttet fra byen som har vært hjemmet mitt i syv år. (det er lenge i mitt perspektiv!) Jeg har hatt hverdagene mine her. Jeg har vært ensom her. Jeg har fått venner her. Og nå reiser jeg altså. Fra gamle venner, og nye venner. Og fra mennesker som jeg gjerne skulle lært bedre å kjenne. Jeg kjenner at det er trist å dra. Det har vært vanskelig og vondt å rive opp røttene. (mye verre enn jeg trodde da jeg startet denne prosessen.)

Og akkurat nå er det mye og mange å savne. Det føles rart. Og ”hjemme” er et sted mellom kassene med tingene mine og minnene, og et sted der fremme. Jeg tror jeg er litt melankolsk av meg. Og jeg blir fort vedmodig og litt trist av å tenke på at en epoke er over, og at ting ikke kommer til å fortsette slik de har gjort en god stund. Selv om jeg flytter tilbake vil ting være annerledes. Men det er en del av livet. Man forandrer seg. Mennesker og livssituasjoner endres. Vi må videre. Rundt neste sving. Oppdage nye høyder og daler osv.

Og innerst inne tror jeg vel at et lite oppbrudd kan være en bra ting. Man blir nødt til å ta en ekstra kikk på livet sitt. Og tenke gjennom ting. Kanskje man på den måten kan finne ut mer om hva som er viktig og hva som er mindre viktig, og hva som er verdt å ta vare på. (det føles faktisk ganske bra å levere inn et par sekker med klær til Fretex, og ha med seg litt mindre baggasje videre..:)

Så selv om jeg akkurat nå har lyst til å ta første fly tilbake til Bergen, vet jeg at det er mye bra i vente. Nye mennesker å bli kjent med og spennende steder å både se og oppleve. Det er både skremmende og spennende å bevege seg inn i noe nytt og ukjent. Og jeg både gruer meg og gleder meg på samme tid.

Da er det ekstra godt å vite at det er en som passer på meg uansett hvor i verden jeg reiser og at virkelige vennskap tåler litt større avstand:)

Biler er skumle dyr

Jeg er redd for å kjøre bil. Jeg innrømmer det. Lukeparkering er uaktuelt. Flere enn tre filer er skummelt. Bare tanken på å nærme seg et uoversiktelig kryss får det til å knyte seg i magen.

Jeg kan ligge våken i flere timer å bekymre meg for om jeg kommer til å finne veien hjem etter å ha lovet å kjøre noen til et sted jeg ikke har vært før. Eller bare èn gang. Prøver å memorere veien. Men det er et håpløst foretagende. Er jo umulig å huske antall avkjøringer og rundkjøringer. Og ikke har jeg retningssans heller.

Jeg sier til meg selv at frykten er rasjonell. Ulykker skjer. Folk dør. Bilkjøring er faktisk farlig! Og tanken på å ikke ha kontrollen skremmer meg.

Så jeg tar heller bussen. Eller safer med å kjøre på de trygge, små veiene. Jeg parkerer så langt unna at jeg må gå i ti minutter for å komme til byen. Jeg betaler heller på parkometeret enn å finne den snirklete veien til gratisparkeringen.

Det er nå jeg skal trekke paralleller til livet i sin alminnelighet, ikke sant? Om hvordan man ikke skal la seg styre av frykten. Man kan ikke la være å gå ut av frykt for å snuble eller bli påkjørt eller noe lignende. Man har aldri noen garanti.

Jeg skjønner det. Men likevel. Biler er store. Skumle. Harde. Og går fort. For fort.

Men det skal sies. Jeg jobber med saken. Innimellom..

Hun leter etter noen

hun leter etter noen
noen som kan si henne
hvordan hun skal leve

og mange melder seg

et mylder
av stemmer

de høye og skjærende
de lave og intense
de skeptiske
de analytiske

noen er sinte
noen er støttende
andre er tause

og rådene
spriker
og det er alltid noen
som ikke er fornøyd

inni henne
en lav hvisking
svak
knapt hørbar

så lenge overdøvd
og gjort til latter

så hun fortsetter å lete
etter noen
noen som kan si henne hvordan
hun
skal leve

Tanker på en mandag..

Jeg liker..

å se ut vinduet
uten å tenke på noe spesielt
å drikke peppermyntete
av en stor kopp
å være sammen med gode venner
lenge
å ikke nødvendigvis si så mye,
uten at det blir pinlige pauser av den grunn
å bare være stille
eller å le
av noe som egentlig ikke er spesielt morsomt
å lytte
når samboerne mine synger tostemt


Jeg liker ikke..

når jeg har så mange tanker i hodet
at det er umulig å sove
når jeg får spørsmål
som jeg ikke kan svare på
når noen jeg er glad i er lei seg
og det er min feil
når jeg får dårlig samvittighet for det jeg burde og skulle
men ikke har fått gjort i dag
litt sånn som nå
men i morgen
er det tirsdag..